Under en av mange broer i Drammen traff sollyset to små fisk. Lyset glimtet i sølv før det stupte videre i det sommervarme vannet. Her nede bølget det i tang, men det svømte også uvante fisker her. Bortover bunnen buktet en ål seg, og en liten stim med store, runde fisker svømte forbi, uten å se på to fisker som var på besøk. De kjente igjen Herodes, som var sølvblå med en lang, mørk strek fra hode til haletipp, og Ole, som hadde svarte tigerstriper på kroppen. Vennene svømte rolig og var ikke så bekymret for måker og annet som var ute etter en matbit.
«Tenk at søsteren din flytter hjemmefra i dag!» sa Ole. «Jeg kan
ikke vente med å komme ut i åpent hav! Neste sommer er det vår tur!»
«Ja, det blir … annerledes.» Halefinnen til Herodes krympet ved tanken på å flytte hjemmefra.
«Gruer du deg til å flytte?» sa Ole og stoppet i vannet. «Det har du aldri sagt!» Ole åpnet munnen og strakte ut alle finnene. Han så ganske dum ut.
«Gi deg, du vet at jeg liker å se bunnen. Det gjør du ikke der ute.»
«Ja, jeg bare tuller med deg. Men tenk alt vi kan oppleve!»
«Jo, men de har ikke like gode reker der.»
«Vi er sikkert klar for å flytte neste sommer», sa Ole. «Kom igjen, vi ser om vi finner noen søte reker til søsteren din, vi har ikke så mye tid her inne.»
De to vennene kastet seg på halen og for gjennom fjorden. Her og der stoppet de for å smake på vannet. Det var mye mindre salt enn de var vant med, så de kunne ikke være her lenge. Den lille utflukten i brakkvann forbi Svelvikstrømmen var farlig for dem, men samtidig spennende. Alt var så annerledes her. Og rekene var kjempegode!
Et sted på turen smakte vannet skikkelig dårlig, og de hørte lyden av regn. Men solen skinte fremdeles. De ble nysgjerrige og kikket opp. På land så de et fest-telt med mange mennesker. Noen av dem tisset i vannet! De to fiskene svømte raskt lenger vekk fra land og bestemte seg for å snu og svømme hjemover. Menneskene tenkte nok mer på festen og dagen i ettertid enn hva Ole og Herodes noensinne gjorde, for de oppdaget nå at vannet ble enda raskere og friskere. De var kommet tilbake til strømmen!
«Raskeste fisk gjennom Svelvikstrømmen, Herodes!» ropte Ole og svømte raskt bort fra ham, ned mot bunnen.
«Urettferdig, du er en makrell!»
Herodes pisket halen sin og svømte inn mot midten av strømmen for å få mest mulig fart. Det var eneste måten han kunne vinne over Ole på! I midten av strømmen var lyset helt vilt, og vannet bevegde seg enda raskere. Nå måtte han konsentrere seg. Han ble hele tiden dyttet og veltet og kunne når som helst bli sugd inn i en virvel. Da ville han
bli et lett måltid for måkene.
Herodes strakte ut finnene og strammet hele kroppen for å kjempe mot det sterke vannet som knyttet seg rundt ham. Selv om han svømte hardt, nærmet han seg overflaten, og han brukte alle kreftene sine på å presse seg inn til midten av strømmen. Under og foran svømte Ole! Herodes pisket halen enda hardere. Plutselig kjente ikke Herodes den trange strømmen lenger, og magen var snudd opp ned. Han var ute av vannet!
«Uææææææææh!» ropte han «En måke!» Og så plasket han ned i vannet igjen. Herodes kom seg raskt ned på dypere vann og ropte på Ole mens han svømte i det rolige vannet for å møte vinneren.
«Jeg er bak deg, Herodes! Du vant», sa Ole. Han hang med hodet og la ryggfinnen ned. «Tenk deg hva brødrene mine vil si: ‘Tapte du for en liten sei?’ Men pytt, pytt, du hadde litt av en tur, Herodes! Det var vel fortjent!»
«Takk! Strømmen var trang og rask, og det var dritskummelt å bli kastet ut av vannet. Men vi klarer alt!» Herodes svømte raskt rundt kameraten sin.
«Ja, men vi trenger ikke å si til så mange at jeg tapte.»
«Det blir vår hemmelighet», sa Herodes. Han klapset svømmefinnen til Ole, og så dro de.
Etter strømmen ble de alltid sultne, så de fant et område med tang og begynte å jakte på maten: reker. De svømte rolig inn og ut av den bølgende tangen mens de fløt lydløst nær rekene og sugde dem raskt inn i munnen. Noen kom seg selvsagt unna. Smårekene kan flytte seg på et blunk!
«Det er så mange båter utpå fjorden at vi kan svømme midtfjords fra båt til båt», sa Herodes med gapet fullt av reker. «Hva sier du?»
«Tja, vi klarte oss jo fint i strømmen, så det går sikkert bra», sa Ole og svelget. «Det blir fint med en rolig svømmetur i skyggene når vi er mette.»
Etter å ha svelget ned la de på svøm ut fra tangen, men ikke før de skremte et kamskjell og lo! Kamskjellene hoppet så morsomt bortover vannet. De klappet seg opp og ned, med kroppen utenfor skjellet, mens sanden føk til alle kanter. Det var hysterisk morsomt. Da skjellet landet på bunnen, svømte de videre, ut i det åpne vannet i fjorden.
Herodes hadde tatt seg en kjapp avstikker opp for å se seg om.
«Er det noen måker på overflaten?» spurte Ole.
«Nei, jeg så ingen», svarte Herodes på vei ned igjen.
«Synd, jeg hadde likt å nappe en av dem i foten, for å skremme den.» Men begge fiskene visste at det var livsfarlig.
«Eh, Ole … syns du vannet høres annerledes ut enn sist vi var her?» spurte Herodes og bråstoppet i vannet, helt stiv.
Ole var stille og lyttet.
«Ja, disse lydene kan jeg ikke huske fra tidligere turer. Har vi svømt for langt? Vi får snu og svømme opp igjen et stykke!» sa han og snudde på et blunk.
Herodes fulgte etter, og et lite stykke opp i fjorden begynte vannet å høres kjent ut igjen. De stoppet i skyggen under en stor, rød båt som lå i ro.
«Vi tar en pause her og tenker oss om», sa Ole mens han klødde ryggen mot skjellene på skipet.
Heldigvis kan fisker både se og høre godt under vann. Herodes stirret ut fra skyggen av båten. I sollyset ikke så langt unna bølget en floke med tang i det rolige vannet, og under den hang en enslig reke. De små antennene svaiet opp og ned, men øynene stirret rett på dem. Den visste ikke at disse to fiskene allerede var gode og mette.
«Vi er lenger unna enn vi har vært før, men her kjenner jeg igjen mange av lyde…»
Hva mer Ole sa, forsvant i en forferdelig rumling! De to fiskene pilte ut fra båten, men nå var det som om de var midt i en ny strøm! Vannet fosset forbi dem raskere enn de klarte å svømme!
«Hva skjer?» gaulte Herodes.
«Svøm alt du kan!» skrek Ole gjennom bråket.
Vannet ristet og buktet på seg, det oppførte seg helt annerledes enn en vanlig strøm!
Herodes så Ole bevege seg nedover i vannet, slik han gjorde i strømmen, og prøvde å gjøre det samme. Han rakk akkurat å se noe stort og hvitt som kom flytende mot ham i full fart, før det traff ham i hodet. Han ble stoppet av slaget, krøllet sammen med vannet og forsvant bakover, inn i en strøm han aldri hadde opplevd maken til. Alt lyset forsvant, og det eneste han hørte, var den forferdelige rumlingen.