Tore var virkelig stor. En større breiflabb hadde Herodes
aldri sett. Tore hadde lagt halen mot Herodes så han ikke traff på munnen med det samme han kom ut. Lyset fra antennen hans lyste opp foran, mens den mørke breiflabben var en skygge i lyset.
«H-hei.» Herodes skalv av redsel. Så nær en breiflabb hadde han ikke vært før.
«Hei, småen», sa Tore og snudde det grufulle3 fjeset mot ham, men det var på en måte et smil inni der. Det var ikke så skremmende.
«Velkommen om bord, la meg vise deg rundt. Det er enklere når vi kan se noe.»
«Ja, det er sant», sa Herodes og strakte ryggfinnen opp. Han følte seg tryggere.
«Ikke vær redd. Du er den første levende palen jeg har sett her inne. Du var heldig.»
«Jeg syns jeg er uheldig. Denne dumme båten sugde meg inn mens Ole og jeg var på tur hjem. Søsteren min skulle flytte i dag Nå får jeg vel aldri se henne eller Ole igjen!» Herodes var sint, men det var et ord der han ikke forstod. «Pale? Du kalte meg en pale. Hva er det?»
«Jeg er fra Vestlandet, og der kaller vi sei på din størrelse en pale,
så da er vi vel ikke lenger på Vestlandet?»
«Nei, nå er vi i Drammen. Jeg bor her. Hvor er Vestlandet?»
«Drammen … Nei, du er den første jeg har møtt herfra. Og hvor Vestlandet er? Hmm … det kan jeg ikke forklare deg. Du skjønner, jeg svømte inn i båten der, og siden da har den fraktet meg mange steder. Noen steder kommer det inn fisk og forteller meg navnet på stedet, men hvor stedene er, aner jeg ikke. Vi får håpe at båten stanser snart, så du kan finne veien hjem.»
Duringen fra motoren i båten fortsatte, og Herodes lurte på hvor han ville ende opp. Han hadde hjemlengsel allerede.
«Var dere to? Vi kan se etter en pale til, men jeg er redd du var den eneste fisken som kom inn i live.»
«Nei, Ole er en makrell, så han kom seg nok unna.»
«Ja», lo Tore, «de er raske små krabater. Det er sjelden jeg ser dem her inne, og da er de som oftest de gamle og svakeste. Men de smaker godt, de òg.»
«Ikke snakk om å spise, er du snill», sa Herodes.
Tore bare lo.
«Da snakker vi heller om hvordan du skal komme deg ut i havet igjen. Det er min jobb nå. Alle som kommer levende inn, skal komme seg levende ut. Men dette stoppet var mye kortere enn vanlig, så jeg rakk ikke å få deg ut før vi dro igjen. Det er første gang.»
Herodes hang med hodet. Hvorfor var han ikke modigere!
«Dette ser ut som ny tang. Du må ha kommet inn her», sa Tore og pekte med antennen sin mot bunnen.
«Hjelper du alle ut igjen?» spurte Herodes. «Da er du jo en helt!»
«Ja, kanskje det», humret Tore, før Herodes avbrøt. Han hadde sett noe kjent nede på bunnen.
«Se her!» ropte han. «Dette kamskjellet traff meg i hodet mens jeg svømte for livet i strømmen. Det var det som gjorde at jeg ble dratt inn her!» Han prøvde å skremme det vekk, men kamskjellet ble liggende. Han prøvde igjen, men ingenting skjedde.
«Ser du at det er åpent? De tåler som oftest ikke turen gjennom.
Jeg tror de slår seg for hardt. Det døde, mens du er i live. Ikke vær så sint. Vær glad for at du lever og kan komme deg ut igjen.»
Herodes ble flau. Han hadde alltid bare lekt med kamskjell og tenkt på dem som dumme vesener som kunne skremmes. Han og Ole lo alltid av den morsomme måten de svømte på, men dette kamskjellet ville aldri svømme igjen. Han plukket det opp i munnen og bar det med seg.
Tore viste ham rundt omkring, og Herodes nikket og lærte om ballasttanken i båten, men sa ikke så mye mer, for han ville ikke miste kamskjellet. Etter en stund kom de tilbake til hulen hans og la kamskjellet forsiktig ned på bunnen.
«Dette vil jeg ta vare på. Jeg er lei meg for at kamskjellet døde, selv om det ikke var min feil.» Han snudde seg mot den nye vennen sin.
«Ta vare på det, men nå trenger du å sove. Etterpå kan jeg lære deg hvordan du skal komme deg ut igjen. Ok?»
«Ja, det høres bra …» Lenger kom han ikke før en stor gjesp tok over munnen hans.
«Det er aldri forskjell på dag og natt her inne, men kroppen din husker det. Gjem deg i hulen, vift med finnene og slapp av, så drømmer du snart om å fange reker», sa Tore før han la seg ned på bunnen. Der sugde han antennen inn i munnen slik at lyset forsvant.
Herodes svømte inn i hulen, fløt mot midten slik at han i mørket kunne se litt ut av hulen mens han sov,4 og begynte å bevege svømmefinnene sine i sirkler for å holde seg på plass. Han følte seg trygg og sovnet fort.
Da Herodes våknet, kunne han se Tore i mørket utenfor hulen.
«Tore», hvisket Herodes, «er du våken?»
«Ja», svarte Tore, og lyset svaiet på igjen. «Er du klar for å finne ut hvordan du kommer deg ut herfra?»
«Ja, det er jeg», sa Herodes. «Men jeg er også sulten.»
Sammen svømte de bort fra hvilestedet, og Tore tok ham med
til et annet hull i båten.
«Dette er hullet jeg har sluppet mest fisk ut av, og jeg skal lære deg hvordan du kommer deg ut. Men først, frokost.»
De neste ukene lærte Herodes om hvordan livet var inne i båten,
og hvor de ulike utgangene var. Som vanlig tygget de i seg noen biter
av død fisk. Herodes hadde lært seg hvilken fisk han kunne spise, og hvilken han ikke skulle spise: Han burde ikke spise sei, for eksempel,
for det kunne være familie. Men han var også pent nødt til å spise når han kunne.
«Husk det jeg fortalte deg: Når det forferdelige bråket begynner,
har du sjansen!» sa Tore. «Da sendes mye av vannet ut av tanken, men du må vente til bråket er ferdig, ellers dauer du. Når det blir stille, kan du svømme ut, da stenges lukene. Du må være rask! Mens vannet forsvinner, må du svømme mot strømmen slik at du ikke følger vannet ut. Det krever mye krefter.»
«OK!» sa Herodes. «Men Tore, jeg må spørre om én ting: Hvorfor lyser antennen din? Det har jeg aldri sett hos en breiflabb før.»«Ikke jeg heller», lo Tore. «Den begynte bare å lyse en dag. Kanskje er det noe med vannet her inne. Det er mange smådyr som svømmer rundt her, og noen av dem lyser jo. Kanskje et par av dem har flyttet inn i toppetasjen? Men det er til god hjelp. Oi, nå skjer det noe her!»
Herodes kjente at båten på en måte stoppet. Det kom et stort smell, og den forferdelige rumlingen startet igjen.
«Følg meg, og svøm alt du kan oppover!» ropte Tore og forsvant oppover i vannet, i motsatt retning av luken de skulle ut.
De svømte forbi hulen til Herodes, og han snappet med seg kamskjellet og fulgte etter.
De kjente at vannet bevegde seg i full fart mot hullet i bunnen,
og strømmen var sterk. Herodes ble fort sliten, men konsentrerte seg om å ikke miste kamskjellet. Tore kom nærmere, åpnet kjeften og snappet han inn i munnen!
«Slipp meg ut!» ropte Herodes akkurat idet det ble stille. Ville Tore spise ham likevel?
«Jeg måtte hjelpe deg i strømmen. Svøm ut før hullet stenger!»
Herodes svømte ned mot hullet, snappet opp kamskjellet han hadde mistet, og fortsatte ut. Det var en lang, trang gang, og han svømte forbi propeller. Heldigvis stod de stille. Nå forstod han hvorfor det var fiskebiter inne i båten, og hvorfor Tore aldri ville komme seg ut. Her var det ikke plass til en svær breiflabb!
«Lykke til!» ropte Tore.
Herodes snudde seg og så den svære, smilende fisken i åpningen.
En lyd skremte ham, og han mistet kamskjellet. Det festet seg i luken og holdt den åpen en stund så han akkurat rakk å komme seg ut. Han var fri! Det siste han så av kamskjellet, var noen biter som drev ned mot
bunnen, ut av båten. Herodes smatt opp til overflaten og så menneskesymbolene på den røde båten. Oppå båten var det massevis av store firkantete kasser i ulike farger. Dette var ikke en fiskebåt. Men de hadde en svær fisk inni der likevel.
«Selv om Tore aldri kommer ut igjen, skal jeg huske denne båten», sa han til seg selv og dukket ned i vannet igjen. Han svømte noen runder og bare smakte på det, men smaken og lydene var helt ukjent, så han visste ikke hvor han var.
«Jeg kan ikke se bunnen!»
Dette var det siste av de tre første kapitlene. Vil du lese mer? Da kan du bestille boken, eller om du har bestilt allerede, så er boken på vei til deg.