Da vannet stilnet, angret Herodes på den siste munnfullen med reker. Han følte seg dårlig og lurte på om de søte rekene ville opp fra magen. Heldigvis ble de værende der.
Det var umulig å se noe i mørket. Nå var det helt stille i vannet, men det smakte forferdelig! Magen med reker begynte å røre på seg igjen, og Herodes svømte rundt for å komme seg vekk fra den fæle smaken på vannet.
«Au!» sa han da han kolliderte med noe i det fæle mørket. Med finnen følte han etter en utgang, men fant ingen. Innimellom prøvde han å svømme mot høyre, men en vegg stoppet ham.
«Au!» Han kolliderte med noe i mørket igjen. Noe stort tvang ham til venstre. Tilbake til det fæle vannet.
«Er jeg inne … i båten?» sa han høyt til seg selv.
«Ja, du ble sugd inn i ballasttanken på båten», kom det et sted fra det store mørket, samtidig som det ble lysere.
Herodes kvapp sånn at en reke helt sikkert kom ut av rumpen, før han styrtet vekk fra lyden og slo seg mange ganger på veien.
Stemmen kom fra en mørk form inne i mørket, en form som var mye større enn Herodes. Han så et hull i veggen i mørket og gjemte seg der. Han lå helt stille.
Rundt Herodes nærmet lyset seg igjen, og nå så han biter av død fisk i vannet. Der fløt en makrellbit forbi. Ingen av bitene hadde Ole sine striper. Heldigvis.
Øynene på et annet hode var borte, og løse finner og haler fløt omkring. Han hadde mest lyst til å gjemme seg for alltid. Han visste ikke hva han skulle gjøre, så han gjorde seg så liten han kunne. Finnene hans var helt inntil kroppen, mens halefinnen skalv.
«Du var heldig», sa stemmen, og Herodes pilte ut fra gjemmestedet sitt. I full fart svømte han bort fra lyset og gjemte seg i det ekle, men trygge, mørket, selv om det smakte vondt.
«Du er jammen teit», sa han til seg selv. «Du må ikke bli skremt av disse døde fiskene når det er noe annet farlig her!» Denne gangen så han at formen som snakket, liknet en breiflabb. En breiflabb!
Med plass til massevis av fisk i den svære kjeften! tenkte han. Best å holde seg i skjul, til jeg finner ut hvordan jeg kommer meg herfra.
Han fant enda et hull i veggen, men dette var dypere. Han ble lei seg da han tenkte på all den døde fisken som gjorde vannet så ekkelt. Stemmen ropte fremdeles på ham, og den lovet å hjelpe ham, og sa at han ikke skulle være redd, og at alt ville gå bra.
Det hadde jeg også sagt hvis jeg var en sulten breiflabb, tenkte han.
Hullet han hadde funnet nå, var et bedre skjulested, og han la seg ned for å hvile. Og tenke.
En dyp lyd kom fra båten. Denne var ikke like kraftig som den forrige, og han fikk en rar følelse i kroppen, det var som om han bevegde seg. Men han lå jo i ro?
«Nå drar vi», sa stemmen utenfor hulen.
Jeg er fanget tenkte Herodes og la merke til at hulen var opplyst, men at utgangen var stengt. Av en svær kjeft. Som fortsatte å prate.
«Nå er det dessverre for sent for deg å komme deg ut i dag. Du må bare være med på reisen, min venn. Men vær ikke redd. Kom heller ut, så kan vi prate om hvordan vi skal få deg ut herfra neste gang det er mulig. Jeg skal ikke spise deg.»
Herodes lå helt stille og lot som han ikke var der.
«Det er i orden», fortsatte kjeften. «Jeg forstår at du er redd, og du er ikke den første som har møtt meg og gjemt seg i hullene. Kom ut når du er klar, og svøm til lyset, så finner du meg. Du er sikkert sulten, og jeg kan vise deg hva som går an å spise her inne.»
Lyset ble svakere, og Herodes så at åpningen ikke lenger var dekket, men han tenkte at breiflabber var flinke med kjeften. Han visste at så snart han kom ut fra hulen, var han middagsmat. Men det var noe rart. Han hadde aldri hørt om storkjefter med lys i antennen sin. Kanskje det ikke var en breiflabb?
Da det var blitt helt mørkt utenfor hulen, våget han seg forsiktig bort mot åpningen. Det var lenge siden rekene hadde fylt opp magen. Kanskje det gikk an å finne noe å spise?
Herodes ventet lenge i åpningen før han stakk hodet ut. Vannet smakte ikke så ekkelt lenger, men det var fordi han var blitt vant med smaken. Tanken gav ham frysninger nedover halefinnen, og skjelvingen på halen dyttet ham ut fra hulen. Ut i mørket.
Noen former fløt rundt i vannet, men det var ellers tomt. Og ganske mørkt. Heldigvis. Så lenge lyset var langt unna, var også storkjeften det. Han fant noen biter av død fisk. Det var ikke noe særlig. De var ekle å ha i munnen, men enda eklere å svelge.
Herodes spiste det han orket, mens han så etter om lyset bevegde seg. Det begynte å nærme seg igjen. Han skyndet seg tilbake til den trygge, mørke hulen. Ved inngangen lå det noen reker. Hadde storkjeften lagt dem der? Han spyttet ut fiskebitene, gomlet i seg rekene og svømte inn i skjulestedet. Mens han tenkte på hvordan han skulle komme seg fri, ble lyset sterkere.
«Jeg ser du har spist rekene jeg la frem til deg. Her er enda flere, men jeg er redd disse ikke er så ferske lenger», lo storkjeften.
«Hvorfor gir du meg mat?» spurte Herodes.
«Å ja, du kan snakke? Flott! Jeg gir deg mat fordi jeg regner med at du er sulten, selvfølgelig», sa kjeften. «Om du vil komme deg ut herfra igjen, må du tørre å møte meg. Det er mer enn nok mat her inne til meg. Og det er dessverre problemet mitt. Jeg er nå så stor at jeg aldri kommer ut herfra. Men det kan du, min venn. Og det vil jeg hjelpe deg med.»
«Hva mener du at du er blitt for stor?» spurte Herodes mens han sjekket at han var langt nok inne i hulen. Han kjente veggen bak seg med haletippen. Han var så langt inne han kunne komme.
«Enkelt», sa kjeften. «Inngangen var stor nok da jeg kom inn første gang, men jeg forstod ikke veien ut før jeg var blitt for stor.»
«Hæ? Har du vært her siden du var yngel?2 Du er jo en voksen breiflabb!» utbrøt Herodes.
Kjeften bare lo, før han fortsatte. «Det stemmer at jeg er voksen, men yngel var jeg ikke. Jeg var liten nok til å komme inn i denne tanken, men nå er jeg nok større enn far. Jeg har vært her inne så lenge at jeg ikke lenger husker solen eller smaken av søtt vann. Og ikke husker jeg de vakre breiflabb-jentene heller.»
Nå slet Herodes med å holde inne latteren. Han hadde sett noen breiflabber, og jente-breiflabbene var ikke særlig pene fisker. Men han ville ikke være frekk.
«Det var trist», sa han i stedet. «Hva heter du? Jeg heter Herodes.»
«Hyggelig å møte deg, Herodes. Jeg heter Tore. Skal vi ta en liten rundtur i båten sammen? Jeg vet ikke når båten stopper neste gang, men når det skjer, må vi være klare. Det er nok en stund til. Vi har nettopp begynt å bevege oss.»
Herodes tenkte og tenkte. Om Tore ønsket å spise ham, så ville han klare det til slutt, siden de begge var fanget. Han bestemte seg for å ta sjansen og svømte ut fra skjulestedet. Ryggfinnen la seg ned, og han kjente seg bitte liten.